Fossil fredag: Vandrende hvaler og hvorfor all kritikk av Ventetidsproblemet mislykkes
Günter Bechly; 30. sept. 2022. Oversatt herfra.

Bilde 1. Pakicetus (nederst) og Ambulocetus (over)

Denne fossile fredagen inneholder de rekonstruerte skjelettene til Pakicetus (underst) og Ambulocetus (over), som er såkalte "vandrende hvaler" fra eocen i Pakistan. Disse fossilene blir ofte feiret som manglende linker, og en suksesshistorie for darwinismen. Imidlertid skaper de faktisk et fatalt problem for nydarwinismen, kjent som Ventetidsproblemet. Det generelle problemet er at tidsvinduet etablert av fossilregistreringen for overgangen fra "vandrende hvaler" til helmarine hvaler er størrelsesordener for kort, til å imøtekomme ventetidene for opprinnelsen og spredningen av de nødvendige genetiske endringene, basert på standard matematisk rammeverk for populasjonsgenetikk. Dette problemet har blitt utdypet på en populær måte i flere publikasjoner av ID-fellesskapet (Meyer 2013, Evolution News 2016, LeMaster 2018), og i Illustra Media-dokumentaren Living Waters.

Et pågående tverrfaglig forskningsprosjekt

Ventetidsproblemet er gjenstand for et pågående tverrfaglig forskningsprosjekt finansiert av Discovery Institute. Vi har allerede publisert det teoretiske grunnarbeidet i to fagfellevurderte artikler i mainstream vitenskapelige utsalgssteder (Hössjer et al. 2018, 2021). En anvendelse av eksemplet med hval-opprinnelse kommer fra Bechly et al. (under forberedelse).

Ventetidsproblemet har vært målet for hånlig kritikk fra anti-ID-talsmenn (f.eks. Moran 2016, Rasmussen 2021, Stern-Cardinale 2022, Farina 2022), som hevdet at det er feilaktig og ikke klarer å utfordre darwinismen. Vi vil behandle denne kritikken i detalj i vår kommende tekniske artikkel, men la meg her kort tilbakevise hovedpoengene for et legpublikum, slik at du er utstyrt for eventuelle debatter.

Gjennomgang av hovedpunktene

Bilde 2. Ventetidsproblemet

1.) Kritikere antyder ofte eksplisitt eller implisitt at ventetidsproblemet er et pseudoproblem oppfunnet av onde og dumme kreasjonister. Dette er et dumt og pinlig inkompetent argument, som bare viser at disse kritikerne ikke bare har mislyktes i å forstå problemet, men også ser ut til å være totalt uvitende om at ventetidsproblemet har en lang historie og har vært mye diskutert i mainstream vitenskap (spesielt populasjonsgenetikk). Det spiller til og med en viktig rolle i kreftforskning. De bør snakke med Harvard-professor Martin Nowak, som er evolusjonsbiolog og ekspert på ventetidsproblemet. Her er bare noen få referanser til anerkjente forskere som publiserer om denne "gale greia" som Farina (2022) kaller det: Bodmer (1970), Karlin (1973), Christiansen et al. (1998), Schweinsberg (2008), Durrett et al. (2009), Behrens et al. (2012), og Chatterjee et al. (2014). Det var ikke før Behe og Snoke (2004, 2005) og Behe (2007, 2009) at ventetidsproblemet ble anerkjent som et argument for intelligent design. Durrett & Schmidt (2008) forsøkte å tilbakevise Behe, men kom frem til en uoverkommelig ventetid på 216 millioner år for en enkelt koordinert mutasjon i menneskelig evolusjon, mens bare rundt 6 millioner år er tilgjengelig siden opprinnelsen til den menneskelige avstamningen fra en felles stamfar med sjimpanser.

Behe kom til 1015 år ved å bruke empiriske data om en faktisk ventetid for en koordinert mutasjon som formidlet klorokinresistens i malaria. Han transponerte ganske enkelt disse empiriske funnene på mennesker, med tanke på deres mye lavere befolkningsstørrelse og mye lengre generasjonstid. Durrett & Schmidts resultat var basert på en matematisk modell, som selvfølgelig må gjøre visse forenklinger som kan introdusere feil. Når slike modellberegninger er i konflikt med harde empiriske data, bør vi stole på at empirien peker nærmere sannheten. Uansett, begge tallene er uoverkommelige og tilbakeviser gjennomførbarheten av en darwinistisk mekanisme for makroevolusjon.

2.) De fleste kritikere anså den kraftigste innvendingen for å være "Texas skarpretter feilslutning -lenke". De hevdet at naturen ikke går for spesifikke mutasjoner som et mål, men er helt tilfeldig. Dette argumentet feiler fordi det forutsetter eksistensen av mange mål, noe som er motsagt av sjeldenheten til funksjon i søkerommet for proteiner, og av det vanlige fenomenet konvergens. Argumentet klarer heller ikke å erkjenne at livet ikke kan tillate perioder med mistilpasning bare for å stige ned en lokal topp i egnethets-landskapet, for å utforske andre. I stedet må livet ytterligere tilpasse seg den lokale kondisjonstoppen, som krever spesifikke løsninger for spesifikke problemer. Det er ikke slik noen gunstig mutasjon kan gjøre. En hval ville ikke ha bruk for en mutasjon som ville være gunstig for en fugl, for eksempel å forbedre skjelett-pneumatiteten. I datamodellene brukt i publikasjonene våre om ventetidsproblemet tillot vi også alternative mål og uklare mål, så ikke bare ett forhåndsspesifisert bindingssted, noe som forhindrer en annen mulig kritikk.

3.) Noen kritikere klarte ikke å forstå konseptet med koordinerte mutasjoner og kalte det til og med meningsløst. De foreslo at hver enkelt mutasjon kan selekteres for. Dette viser at de ikke fikk med seg det enkle poenget at ved koordinerte mutasjoner er hver enkelt mutasjon nøytral, og dermed i prinsippet ikke kan selekteres for. Bare kombinasjoner av koordinerte mutasjoner har en seleksjonsverdi, som er hele poenget, og grunnen til at de ble kalt "koordinerte mutasjoner" i utgangspunktet.

Bilde 3. Kombinasjoner av koordinerte mutasjoner har en seleksjonsverdi

4.) Noen kritikere hevder at ventetidsproblemet innebærer at mutasjoner må skje i en bestemt rekkefølge. Dette er rett og slett usant, og kanskje basert på en misforståelse av det tekniske begrepet "koordinatgen." Faktum er at ingen ID-tilhenger noen gang har hevdet at ventetidsproblemet bare gjelder for bestemte sekvenser av mutasjoner. For ethvert sett med rimelige parametere vil ventetidene for koordinerte mutasjoner (dvs. mutasjoner som må oppstå sammen for å ha en seleksjonsverdi) være uoverkommelige, uavhengig av rekkefølgen til disse mutasjonene. Det som er sant er at ventetidsproblemet blir enda verre, når slike mutasjoner også må skje i en bestemt rekkefølge.

5.) Kritikere hevdet også at ventetidsproblemet ignorerer rekombinasjon, som ifølge Farina (2022) "grunnløst diskonterer den dype evolusjonære fordelen" og "dramatisk akselererer akkumuleringen av fordelaktige mutasjoner." Dette viser hvor uvitende kritikerne er om den faktiske faglitteraturen, fordi påvirkningen av rekombinasjon av ventetidsproblemet er studert av Christiansen et al. (1998), som har vist at: "Rekombinasjon senker ventetiden til en ny genotypisk kombinasjon først dukker opp, men effekten er liten sammenlignet med mutasjonsraten og populasjonsstørrelsen." I våre artikler (Hössjer et al. 2018, 2021, Bechly et al. in prep.) viser vi at rekombinasjon ikke påvirker ventetiden under realistiske forutsetninger for parametere som mutasjonsrater og populasjonsstørrelser.

6.) Kritikere hevder også at problemet kun er teoretisk, men ikke realistisk i biologiske termer, for eksempel fordi det ikke gjelder konkrete eksempler eller fordi koordinerte mutasjoner ikke er nødvendige. Vi vil behandle sistnevnte påstand svært grundig i vår kommende artikkel, der vi anvender det teoretiske rammeverket på det konkrete eksemplet om hvalens opprinnelse. Vi vil også vise, basert på mainstream evo-devo-data, at koordinerte mutasjoner faktisk er nødvendige. Dette antydes også av det faktum at selv enkle kjennetegn som hudfarge, viste seg å være svært polygene, og dermed kontrollert av mange forskjellige gener. Forresten: Ventetidsproblemet har også blitt brukt på det konkrete eksemplet på menneskelig opprinnelse av Durrett & Schmidt (2008) -lenke og Sanford et al. (2015) med uoverkommelige resultater for darwinistisk evolusjon.

Bilde 4. Eks. på Catch-22

Og endelig
Sist, men ikke minst, var noen kritikere forundret over hvordan artikler fra ID-tilhengere om ventetidsproblemet på en eller annen måte kunne gjøre det til fagfellevurderte tidsskrifter, som det prestisjetunge Journal of Theoretical Biology. Vel, det er enkelt: fordi det er god fagfellevurdert vitenskap, og den vanlige sensuren av den darwinistiske mafiaen noen ganger ikke klarer å sabotere publiseringen av ubeleilig forskning, selv om de alltid prøver hardt. Det er høydepunktet av hykleri når de samme menneskene snur seg, og hevder at ID-tilhengere ikke publiserer sakene sine i fagfellevurdert litteratur. Darwinister, elsker som kjent, å spille spillet "Kron jeg vinner, mynt du taper."
For referanser -se nederst her.